Anstændigt arbejde for alle er ILO’s hovedmålsætning. Med anstændigt arbejde menes produktivt arbejde, hvor social beskyttelse, dialog mellem parterne i arbejdslivet og rettigheder på arbejdspladsen er ivaretages.
«ILO’s hovedmål i dag er at skabe muligheder for, at mænd og kvinder kan skaffe sig et anstændigt og produktivt arbejde under vilkår af frihed, retfærdighed, tryghed og menneskelig værdighed» - Guy Ryder, generaldirektør i ILO
ILO arbejder for at nå målet om anstændigt arbejde for alle gennem 4 hovedområder:
- Arbejdstagerrettigheder - Fremme og iværksætte internationale arbejdsstandarder og grundlæggende arbejdstagerrettigheder gennem ILO’s kernekonventioner.
- Beskæftigelse – Skabe muligheder for fuld beskæftigelse, således at alle kvinder og mænd kan have et anstændigt arbejde, som kan give levebrød, kompetence og mulighed for investeringer og entreprenørskab.
- Social beskyttelse - Udvide adgangen til, og effekten af, social beskyttelse.
- Social dialog - Fremme social dialog og samarbejde mellem uafhængig fagbevægelse, arbejdsgiverorganisationer og myndigheder.
ILOs struktur og arbeid
ILO er unikt i FN-systemet med sin trepartsstruktur, bestående av fagforeninger, arbeidsgiverorganisasjoner og medlemslandenes myndigheter. Alle de tre partene har beslutningsmyndighet.
Representanter fra arbeidstakere og arbeidsgivere står på lik linje med myndighetene i utformingen av konvensjoner og programmer i ILO. Denne trepartssammensetningen er ILOs styrke og preger styrearbeidet og hele organisasjonens arbeid.
Gjennom sosial dialog inkluderes representanter for arbeidstakere og arbeidsgivere i nasjonal politikk på sosiale og økonomiske områder. Sosial dialog innebærer alle former for forhandling og meningsutveksling mellom arbeidstakere, arbeidsgivere og myndigheter.
ILO oppfordrer til trepartssamarbeid også innen hvert medlemsland. Norge mottar en del oppmerksomhet i ILO for måten det norske arbeidslivet er organisert på, blant annet med sosial dialog og nasjonalt trepartssamarbeid.
ILO er på den ene siden en arena der de 187 medlemslandene kan vedta konvensjoner og anbefalinger, og på den andre siden en vaktbikkje som passer på at medlemslandene følger reglene de har blitt enige om.
ILO organisationsstruktur
Sammensætning af ILO kan deles i tre. Den Internationale Arbejdskonference, ILO' ledelse og Den Internationale Arbejdskontor.
1. Den Internationale Arbejdskonference
Den Internationale Arbejdskonference (The International Labour Conference) er ILO's generalforsamling og holdes hvert år tre uger i juni i Genève. Arbejdskonferencen vælger ledelse, vedtager ILO's budget, som er finansieret af ILO's medlemslande (hvert 2. år), vedtager internationale arbejdsstandarder (konventioner og anbefalinger) og fungerer som et internationalt forum for arbejds- og sociale spørgsmål.
Hvert medlemsland sender fire delegater til konferencen, to repræsentanter fra myndighedssiden, en fra arbejdstagersiden og en fra arbejdsgiversiden. Alle i følge med flere rådgivere. De tre parter udtaler sig og stemmer uafhængigt af hinanden. Endvidere plejer ministrene for arbejdsdepartementerne, og enkelte gange statsledere, at stille op.
2. ILO's ledelse
Mellem arbejdskonferencerne er det ILO's styre (The Governing Body) i Genève, som holder ILO på ret køl. Ledelsen mødes 3 gange om året, marts, juni og november. Et af styrets hovedopgaver er at lave retningslinjer for virksomheden i Sekretariatet eller Det Internationale Arbejdskontor. Ledelsen udarbejder ILO's årlige budget og fremlægger dette på arbejdskonferencen til endelig godkendelse. Ledelsen vælger og udformer instrukser for generaldirektøren, fastsætter mødedatoer, dagsorden og sammensætningen af disse møder samt udnævner komiteer, som bestemmer, hvilke medlemslande, der skal deltage i forskellige udvalg.
Ledelsen har en trepartsstruktur med i alt 56 medlemmer, 28 repræsentanter fra myndighederne, 14 fra arbejdsgiverne og 14 fra arbejdstagerne. Ti af ledelsespladserne for myndighederne er faste, og indehaves af Brasilien, Frankrig, Kina, Indien, USA, Storbritannien, Tyskland, Rusland, Italien og Japan. De øvrige repræsentanter vælges for tre år ad gangen af arbejdskonferencen.
3. Det Internationale Arbejdskontor
Det internationale arbejdskontor (The International Labour Office) ligger i Genève og er ILO's sekretariat og operationelle hovedkvarter. Arbejdsbureauet tager sig af den daglige drift af hovedkvarteret i Genève.
ILO's sekretariat beskæftiger omkring 2700 mennesker fra over 150 lande i hovedkvarteret samt ved 40 kontorer rundt om i verden. Af disse arbejde 900 eksperter med udviklingsprogrammer i forskellige lande. Ud over den daglige operative virksomhed, så arbejder Arbejdskontoret også med forskning, kontrolopgaver og udarbejdelse af rapporter om arbejds- og sociale spørgsmål. Det Internationale Arbejdskontor ledes af generaldirektøren.
Konvensjoner og anbefalinger
ILO utvikler, overvåker og håndhever internasjonale arbeidsstandarder gjennom konvensjoner og anbefalinger.
Konvensjonene er bindende, og disse skal inn i lovverket i det enkelte medlemsland. Anbefalingene er ikke bindene, de er bare veiledende. Anbefalingene følger ofte konvensjonene, og de gir medlemslandene politiske retningslinjer. Det finnes flere anbefalinger enn konvensjoner fordi ILO ikke alltid ønsker bindende dokumenter.
ILO driver også et utstrakt globalt utviklingssamarbeid for å sørge for at medlemslandene ratifiserer og håndhever konvensjonene, og at anbefalingene følges. Dette bidrar til styrking av arbeidstakeres rettigheter, sosial rettferdighet, demokratisering, sysselsetting og bekjempelse av fattigdom.
ILO overvåker hvordan sine 187 medlemsland følger ILOs konvensjoner og anbefalinger. Overvåkningssystemet har imidlertid begrensede sanksjonsmuligheter. ILO har altså liten mulighet til å straffe de landene som bryter reglene. Medlemsland må rapportere jevnlig til ILO om hvordan de følger opp konvensjoner de har forpliktet seg til (ratifisert). I tillegg må alle medlemsland rapportere årlig om ILOs åtte kjernekonvensjoner, enten de har ratifisert dem eller ikke.
ILOs styre eller medlemsland kan klage på medlemmer som ikke etterlever de konvensjonene de har ratifisert. Det kan da bli opprettet en egen undersøkelsekomité som skriver en rapport om saken, som deretter overleveres til ILO hvor søkelyset på regelbruddene for ytterligere oppmerksomhet. Dette er flaut for landene det gjelder og kan bidra til en bedring av arbeidsforholdene.
ILOs rolle for fred og rettferdighet
ILO fyller 100 år i 2019. ILOs motto da organisasjonen ble grunnlagt i 1919 var: «Hvis du ønsker fred, dyrk rettferdighet». Det var tydelig for ILOs grunnleggere etter første verdenskrig at sosial rettferdighet gjennom et anstendig arbeidsliv var en forutsetning for en fredelig og stabil verdensorden.
I 1969, 50 år etter ILO ble opprettet, mottok organisasjonen Nobels fredspris. Det ble tydeliggjort at sosial rettferdighet er viktig for å sikre en fredelig verden. Andre Nobels fredsprisvinnere, slik som Lech Walesa (1983), Nelson Mandela (1993), Kailash Satyarthi (2014) og Tunisia-kvartetten (2015), har alle trukket frem viktigheten av ILOs arbeid og konvensjoner, enten det handler om organisasjonsfrihet, sosial dialog eller kampen mot barnearbeid.
ILO har bidratt til å sette arbeidsliv og sosial rettferdighet i sammenheng med andre store saker FN jobber med, slik som fred og stabilitet, frigjøring og avkolonialisering, menneskerettigheter og bærekraftig utvikling.
ILO oplærer fabrikker
I 2001 startede ILO et program for at forbedre arbejdsforholdene i tekstilindustrien i Cambodia. Programmet kaldtes «Bedre fabrikker» og gik ud på at oplære og give gode råd til de forskellige parter på arbejdsmarkedet – myndighederne, arbejdsgiverne og arbejdstagerne.
På baggrund af de gode resultater i Cambodia har ILO startet lignende programmer i Bangladesh, Egypten, Haiti, Indonesien, Jordan, Nicaragua og Vietnam.
Kilde: BetterFactories, BetterWork
ILOs historie
ILO ble etablert i 1919 som en del av fredsslutningen etter første verdenskrig. Etablering var basert på forståelsen om at varig fred bare kunne sikres gjennom sosial rettferdighet.
ILO er idag en verdensomspennende organisasjon, men har sine røtter i 1800-tallet i Europa og USA. Det var her den industrielle revolusjonen først fant sted. Industrialiseringen skapte en enorm økonomisk utvikling, ofte med store menneskelige lidelser for arbeiderne og sosial uro.
Mot slutten av århundret vokste fagforeninger frem i de industrialiserte landene. Disse krevde demokratiske rettigheter og anstendige arbeids- og levevilkår for arbeidere.
På bakgrunn av disse forholdene vokste ideen om internasjonale lover og regler for arbeidslivet frem. Argumentene var sosiale, politiske og økonomiske: Det var nødvendig å forbedre de sosiale forholdene for arbeiderklassen; det var viktig å unngå opprør og mulige revolusjoner; og det var viktig å regulere den internasjonale økonomiske konkurransen. Disse tankene ble nedfelt i ILOs konstitusjon da organisasjonen ble stiftet i 1919.
ILO blir en FN-organisasjon
I forbindelse med andre verdenskrig redefinerte medlemslandene målene for organisasjonen. Disse ble uttrykt i Philadelphia-erklæringen fra ILO-konferansen i 1944. De forente nasjoner (FN) ble opprettet i 1945, og ILO ble FNs første særorganisasjon (underorganisasjon) i 1946, med ansvar for arbeidslivsspørsmål.
Philadelphia-erklæringen
ILO vedtog Philadelphia-erklæringen under 2. Verdenskrig, den 10. maj 1944. Erklæringen styrkede ILO's oprindelige sociale mandat gennem bekræftelse af ILO's kerneprincipper så som:
- at arbejde ikke er en vare
- at ytringsfrihed og organisationsfrihed er essentielle for vedvarende udvikling
- at fattigdom hvor som helst udgør en trussel mod velstand overalt.
- at kampen mod fattigdom kræver en vedvarende bestræbelse fra alle lande og kontinuerlig internationalt samarbejde gennem social dialog og trepartssamarbejde.
Erklæringen gentager også troen på, at varig fred kun kan opnås gennem social retfærdighed. Det inkluderer princippet om, at alle mennesker har ret til at søge velfærd og udvikling under forhold, som varetager frihed og værdighed, økonomisk sikkerhed og lie muligheder.
Selv om ILO ble unnfanget av og for de industrialiserte landene, innlemmet ILO et stort antall nye medlemsland i de to tiårene som fulgte andre verdenskrig. ILO har i dag 187 medlemsland.
Siden 1919 har ILO blitt ledet av:
- Albert Thomas, Frankrike (1919-1932)
- Harold Butler, Storbritannia (1932-1938)
- John Winant, USA (1939-1941)
- Edward Phelan, Ireland (1941-1948)
- David Morse, USA (1948-1970)
- Wilfred Jenks, Storbritannia (1970-1973)
- Francis Blanchard, Frankrike (1973-1989)
- Michel Hansenne, Belgia (1989-1999)
- Juan Somavia, Chile (1999-2012)
- Guy Ryder, Storbritannia (2012 -til dags dato)
Les mer om ILOs historie på ILOs hjemmeside.
Den norske ILO-komiteen
Norge har deltatt i ILO siden organisasjonen ble grunnlagt i 1919. Norge har deltatt aktivt både i Den internasjonale arbeidskonferansen i Genève og i styrearbeidet i ILO.
I Norge ble det i 1947 opprettet en egen norsk ILO-komité. Den består av representanter fra de tre partene: myndighetene, arbeidstakerne og arbeidsgiverne.
Komiteen er et rådgivende og konsultativt organ for regjeringen, og skal høres og tas med på drøfting av alle forhold som følger av vårt medlemskap i ILO, slik det fremgår av ILOs konstitusjon og konvensjon nr. 144 om trepartssamarbeid.
Komiteen ledes av Arbeids- og sosialdepartementet (ASD) som samtidig er sekretariat. Dette innebærer at alle ILO-dokumenter blir sendt ASD, som så har en rolle i å koordinere fagsaker mot øvrige departementer, og å gi svar tilbake til ILO. Det er også ASD som har ansvaret for å rapportere til ILO på de ulike ILO-konvensjonene som er ratifisert av Norge. Utenriksdepartementet deltar også på regjeringssiden.
Fra partene i arbeidslivet er følgende fagorganisasjoner representert i Den norske ILO-komiteen: Landsorganisasjonen i Norge (LO), Næringslivets Hovedorganisasjon (NHO), Unio, KS, Yrkesorganisasjonenes Sentralforbund (YS), Spekter, Akademikerne og Virke. I saker som omhandler skipsfart deltar Norges Rederiforbund.
FN-sambandet har status som observatør på møtene i Den norske ILO-komiteen og ved Den internasjonale arbeidskonferansen i Genève.
Ett nordisk land er representert i ILO-styret hver periode. Det er en uformell rotasjonsordning mellom de nordiske landene. I perioden 2014-2017 var det Norge som hadde denne plassen på regjeringssiden.
Til den årlige arbeidskonferansen sender Norge en trepartsdelegasjon, bestående av representanter fra myndighetene, og arbeidsgiver- og arbeidstakerorganisasjonene.
Her finner du en oversikt over representantene i Den norske ILO-komiteen.
Ressurser
Spørsmål? Kontakt vår kommunikasjonsrådgiver på internasjonalt arbeidsliv, Jonas Iversen, e-post: jonas.iversen@fn.no